Sakprosa



"Eventyret i Haydom" publisert på engelsk og swahili

Eg  er mektig stolt: Forteljinga "Eventyret i Haydom" som kom på norsk i 2004 - og vart utseld tidlig på nyåret i 2005 - er komen ut att, denne gong for den viktigaste målgruppa: Lokalmiljøet i gamle Mbulu District i Tanzania. 
Bøkene vert selde frå bokhandelen i Haydom - meir informasjon på sjukehuset sine nettsider. Det skal og vere mogleg å tinge boka frå  Stiftinga Haydoms vener.

Det er ikkje lenger mogleg å kjøpe boka på norsk. Men særskilt interesserte kan lese teksten i PDF-format som kan lastas ned herfrå. Gi gjerne eit bidrag til Haydom Lutheran Hospital før (eller etter) lesinga!  


Meir sakprosa:

http://www.manifest.no/bjorn_enes_kven_skal_bygge_landet
Essay om norsk industri: Boka tek utgangspunkt i diskusjonar me hadde på Falconbridge Nikkelverk midt på 1980-talet, då  industriarbeidsplassane såg ut til å rase overalt rundt oss. Kva var det som var i ferd med å hende? Tretti år etterpå ser me veldig tydeleg på statistikkane: I 1975 skjedde eit brått skille. Hundre år med vekst i industrisysselsetjinga snudde til nedgang. Men arbeidsløysa kom ikkje. Tvert om - aldri har så store deler av befolkinga vore i arbeid som no. Kva var det som hende? 

Boka argumenterer mot den vanlege oppfattinga at det har skjedd ei avindustrialisering - og at Noreg er eit "postindustrielt samfunn". Det er det stikk motsette som har skjedd: Den industrielle produksjonsmåten har slått gjennom også i varehandelen og så store deler av det som tidlegare vart rekna som "frie yrker". Ein sentral årsak til dei dramatiske endringane var den tredje industrielle revolusjonen - dei elektroniske instrumenta og styringssystema.  Boka kan framleis kjøpast frå Manifest forlag  Teksten kan og lesast her


http://stinesofiesstiftelse.no/index.php?pageID=105
"Offerbarn"
- essay om barns rettssikkerhet i kriminalsaker. Boka er eit samarbeid med Stine Sofies Stiftelse i samband med markeringa av at stiftinga hadde vore aktiv i ti år  
"Et barn er det største menneskene har. Barnet er større enn kjærligheten – barnet er kjærligheten. Det er formålet med og resultatet av at kvinne og mann søker sammen, det er den grunnleggende mening med livet. 
Så mange slags filosofier, religioner og ideologier introduserer andre viktige ting i himmel eller på jord, men det rokker ikke ved det uomtvistelige faktum at menneskene lever for seg selv til de får barn, så lever de for barna til barna ikke har bruk for dem lenger, og så lever de videre et tilfeldig antall år der de først og fremst ser på seg selv som besteforeldre.
Å miste et barn er det største tap. Å bli fratatt et barn av et menneske som bruker det, avliver det og kaster det, er det grusomste og mest opprørende som kan ramme en mor, en far, et søsken, en familie, en krets, ei bygd.
Å misbruke og drepe et barn er den ondeste handling et menneske kan utføre  
Det er dette det handler om. Det grusomste og mest opprørende som kan ramme. Det ondeste som kan utføres"..
Teksten er publisert i bloggen https://offerbarn.wordpress.com/


http://www.portalforlag.no/produkt.php?id=93
Essay om arbeid og attføring:  I 2011 var det 50 år sidan "Tvillinglovane" - lov om uføretrygd og lov om attføring - vart effektive: 
Fra 1961 til 2011 har innholdet i ordet ”arbeid” forandra seg radikalt: Kunsten å kunne prate med folk er oppgradert fra forstyrrende element ved samlebåndet til sjølveste kjerna i det nye arbeidslivet. Brainstorming, livslang læring, nyskaping og omstilling har overtatt for troen på rasjonaliserte gjentakelser. Originalitet har overtatt for troen på likhet. Kunnskap og kreativitet har overtatt for muskelkraft og lydighet.

Likevel - femti år etter ”tvillinglovene” - er grunnspørsmålet det samme: Hvorfor støtes noen mennesker ut av arbeidslivet?

Denne boka er en reflekterende fortelling om mennesker som har strevd med denne problemstillingen gjennom et halvt århundre ved det som i dag er attføringsbedriften Varodd AS. Essayet munner ut i et motspørsmål: Viser ikke Varodds jubileumsfortelling at det også er på tide å oppdatere begrepet ”verdiskaping”?

Boka kan kjøpast frå Portal Forlag 


"I all vår gjerning" - jubileumsskrift om A-klinikken i Kristiansand. 
    "I mange år hadde SO vært tørr. Javisst hadde han innrømmet maktesløshet og overlatt vilje og liv og ransaket grundig og fryktløst og innrømmet ærlig og utilslørt og endatil bedt om hjelp. Men han hadde ikke sett sine viktigste feil og de verste skadene han hadde forvoldt.
    Seks anonyme alkoholikere bar ham til graven. En olding gikk like bak kista, ved Ernas side. Hun pekte og organiserte, fikk blomstene lagt slik at det ble praktisk for graveren og gikk fram etter jordpåkastelsen og takket for oppmøtet på vegne av mor og resten av familien. Og Johan forsvant og Eli sto ved mor og tok mot kondolanser og Arnt ventet på beskjed ved ei fremmed støtte tretti meter bortenfor og Erna sto aleine ved sin fars grav og oldingen kom bort til henne og hilste og sa at han var en gammel bekjent.
    ”Jeg visste ikke om deg.”  sa han. Hun sa ingenting. Hun bare nikket.
    ”Du talte så vakkert om ham.”  sa han. Hun sa ingenting. Hun bare nikket.
     ”Han fortalte aldri om deg.”  Sa han. Og ansiktet hennes skar seg.
    Hun visste ikke hvem hun snakket med men hun visste at han snakket sant og at ikke en gang nå når han lå der nede og presten hadde kastet på jord og graveren sto og ventet og blomstene var plassert så praktisk og alle som hadde møtt opp var blitt takket – ikke engang nå kunne hennes egen far la være å trampe henne ned i søla. Å spy på henne. Pisse på henne. Drite henne ut i alles påsyn.
    ”Vi er fire.” Sa hun"


Forteljinga om Jarnstøyperiet i "Bokskya":

http://www.nb.no/nbsok/nb/b1a374fe8beba19ce4e02b626c931597?index=0
I 1997 arbeidde eg saman med Kjell Drivdal om å skrive forteljinga om dei femti fyrste åra til Kristiansand Jernstøperi. (1947-1997). 

Boka er digitalisert av Nasjonalbiblioteket og kan lesast gratis i Bokskya, 










Eit slags program?

Endringar interresserer meg. Så lenge eg har levd, har alt rundt meg endra seg - fortare og fortare og, ser det ut til. Det har aldri skræmt meg. Tvert om: Eg kjenner ei slags glede over nye åpningar som kjem til syne når det gamle rasar saman. 

Difor høyrer eg ikkje på domedagsprofetane. Eg romantiserer heller ikkje fortida - eg er av den bestemte meining at verda stort sett utviklar seg framover. Det har ho i alle fall gjort den tida eg har fylgt med. 

Men historia vert ikkje mindre viktig for det. Alt som hender rundt oss no har trådar av samanhenger, og dei som er lettast å nøste opp er trådane til historia. Me kan ikkje spå om framtida, om me finn desse trådane baketter. Men me kan forstå litt  meir av samtida. Og då er me betre rusta for framtida og. 

Difor er eg interessert i smale historieforteljingar. Eg har vore heldig å få arbeide mykje med "mitt eige århundre" - tida etter den siste store krigen i Europa. Eg fekk arbeide med Kristiansand Jernstøperi si 50-årshistorie i 1997, Kristiansand Byggmesterforening si 100-årshistorie i 2003, A-klinikken si 50årshistorie i 2003, Haydom Lutheran Hospital i Tanzania si 50-årshistorie i 2004, historia om Russerfangane i 2005, tidsvitneforteljingar frå krigsåra i 2007-2009, livshistoria til ein av desse - Auschwitzfangen Edith Notowicz -i 2010 og 2011, den korte men intense historia til Stine Sofies Stiftelse i 2010 og historia om arbeid og attføring slik den såg ut etter 50 års drift på Varodd  i 2011. 

Nokre av desse tekstane har eg lagt ut for dei som måtte vere interesserte i å sjå meir på dei. Lukke til - og send meg gjerne ein kjapp kommentar etterpå!